Loch Ness – Rathlin (Nord-Irland)

Loch Ness – Rathlin (Nord-Irland) (07.07.03 – 15..07.03)

Vi har nå nådd Nord Irland, og ligger ved brygge på en noe merkverdig øy. Det var godt å komme seg ut fra Caledoniakanalen og få salt hav under kjølen. Caledoniakanalen var en interessant opplevelse, men en uke var nok for oss. Tor Erik reiste hjem fra Fort William i enden av Caledoniakanalen. Avskjeden ble market med et bedre Indisk måltid som vi fortsatt prater om. Dagen etter klatret vi ned Neptun Staircase, og etter en noe klønete karuselltur i den ene slusen, var i vi vel ute i havet igjen. Asbjørn som ikke er noe særlig glad i båt og hav, var tydelig skeptisk til det hele, og han var ikke alene med sine bekymringer. Det var flere båter i enden av kanalen som fryktet å sette kurs ut gjennom Loch Linnhe og videre ut mot Irskesjøen. Etter et fuktig nordsjøkryss kjente vi selv at vi hadde blitt noe bedagelig anlagte i kanalen.

Vi kom avgårde og stampet mot vind og tidevannsstrøm til marinaen Port Na Marit, like nord for Oban. Asbjørn så ut til å bli godt sjøvant etterhvert, og sovnet like så godt i salongen mens han leste aviser. På samme etappe fulgte også en svensk og en norsk båt. De hadde ligget noen dager og ventet på været. Caledoniakanalen var overaskende overrepresentert av nordmenn, men ingen hadde noen god forklaringer på hva alle nordmennene gjorde i kanalen.

I møte med Port Na Marit ble vi kjent med det sosiale livet ved de store skotske marinaene. Mange pengesterke folk som virker å bruke mer tid i marinaen enn på sjøen. I Port Na Marit betalte vi 18 £ for en natt. Vårt budsjett tåler ikke slikt i lengden. Asbjørn mønstret av i Port Na Marit og dro tilbake til studier i London. Han etterlot seg tre sigarer, halvannen flaske Whisky, og en hatt. Tor Erik på sin side hadde alt etterlatt seg en stor eske av sin favoritt te. Selv tok vi en spasertur inn til Oban som viste seg å være en koselig havneby. Byen var tydeligvis også et yndet turistmål blant briter. Etter et lite rekemåltid på bryggen hastet vi tilbake til båten for å følge tidevannet videre vestover. Det var rart å for første gang å være alene oss to.

Vi fulgte tidevannet til stredet Dorus Mor. Klokken var da blitt ca 23.00 og vi visste at tidevannet var i ferd med å snu. Denne nattetimen ble magisk. Medstrømmen avtok til motstrømmen meldte seg. Fullmånen kom opp over horisonten, og vi visste at vi hadde tidsnød. Tidevannet kom fort. Båten begynte å vrenge på seg, og vi registrerte over fire knop motstrøm. Strømmen var nå sterkere enn i slusene i Caledoniakanalen. Vi tre, Solid, Lena og meg likte det hele dårlig. Blikk ble vekslet. Skulle vi ikke nå den planlagte marianen bare tre nautiske mil unna. På kartet var det avmerket seks knop motstrøm. I månelyset besluttet vi at vi ikke ville måle kreftene mot en fenomen vi ikke er kjent med fra Norge, og vrengte båten rundt og motorseilte inn mot Craobh Haven. Akterut kunne vi se en annen seilbåt prøve seg gjennom stredet. Etter navigasjonslysene å dømme så det ut som om båten snurret, og etter en halvtime kom de etter på samme kurs som oss. Craobh Haven var en ny stor skotsk marina uten videre særpreg. Prisen var for oss 20 £ for natten. Sure penger å betale. Gnine som vi er, bestemte vi oss for å forlate Skotland så fort som mulig var, men først vil vi innom Dronningen av Hebridene, ”Whisky øya” Islay.

Islay var noe annet. En forblåst øy uti vest som en pubseiler i Craobh Haven advarte oss sterkt mot å seile til. Vi ankom øya i nattesmørket da vi hadde fulgt tidevannet ut fra Craobh Haven klokken 17.00. Under innseilingen til Port Ellen ble vi lettere beruset av malteimen som la seg over S/Y Solid. ”Kjenner du lukta Morten?”. ”Nydelig”. Fikk noen assosjoner til Dahls bryggeri som vi passerte på vår skolevei fra båten til Universitet på Lade. Nattens lukt var dog mer raffinert og distinkt. Islay er den sørligste øyen av de Indre Hebridene. På denne øyen finner du de syv saltsprengte malt destilleriene; Lagavulin, Laphroaig, Bowmore, Ardbeg, Bunnahabhain, Caol Ila, og Bruichladdich. Vi tok en passerttur til to førstnevte. Det fine været og de eksotiske luktene utgjorde rammen til trolig den fineste utflukten så langt på turen. Noen omvisning fikk vi ikke på destilleriene da vi senere på kvelden hastet videre og krysset Irsksesjøen mot Rathlin, den irske eventyrøya som vi nå ligger ved. En omvisning på destilleriene ville trolig også vært skjebnesvangert i forhold til avreisetidspunkt hva prøvesmaking angår.

Rathlin kunne vi allerede se fra Islay. Da vi kom nærmere etter seks timer seiling på kryss og delvis tvers, åpenbarte det seg et stort fuglefjell. Øyen kunne ligne landskapet på færøyene. Vi seilte tettunder fjellet og rundet inn i bukten på sørsiden av øya. Det var herlig å kunne seile igjen etter ti dager med motvind. Rathlin er Nord Irland eneste bebodde øy. Det bor 100 mennesker på øyen som livnærer seg av fiske, husdyr, og turister. Det var denne øya vikingene bstartet plyndringen av Irland i 795. Øya har visstnok også vært tilfluktsted for den skotske kongen Bruce som gjemte seg for britene. I en liten trang havn fikk vi plass ut på en gammel Risør liknende fiskebåt. Et irsk ektepar hjalp oss med fortøyningen og inviterte oss til den lokale Pub’en. En Pub her, tenkte da vi. Vi ruslet opp til Pub’en med to skotske pund i lommen, og Visa og Mastercard. Jeg dristet meg bort til baren og spurte om de aksepterte kort, noe som de åpenbart ikke gjorde. Med kroket rygg og uendt æren tuslet vil ut av Pub’en. På veien ut kunne jeg høre lattermilde irer si ”the two norwegian came here with a mastercard and a vica”. Vi roet oss i båten med et godt kveldsmåltid og slo fast før vi sovnet at starten på turen dog ikke hadde gått så verst. I morgen skal øyas hemmligheter utforskes.

Morten (15.07.03)