Irland

Reisebrev fra Ardglass i Nord Irland (18.07.03 – 01.08.03)

Planen var å nå Dublin før Morten reiste hjem for å jobbe, men slik ble det ikke. Når man seiler skal man ikke ha for mange planer. Denne gangen var det været som gjorde at det ble annerledes enn tenkt. Da vi forlot Bangor rett utenfor Belfast med håp om å ta en lang etappe rett til Dublin, så søkte vi istedet havn i nattemørket grunnet tidvis enten sterk motvind, rotete sjø, kraftige regnskyll eller tåke. Sikten var elendig. Vi var våte og kalde. Har kjøpt ny autopilot og stasjonær GPS i Bangor, men autopiloten var ikke innstallert så det var surt å sitte ved roret. Vi bestemte oss for å se om vi kunne finne ei grei havn, og det gjorde vi. Ardglass lå ca en times tur unna, vi hadde allerede egentlig passert stedet. Noe forvirrende lys og merking på vei inn i havna som ikke sto på vårt kart, men fant ut av det og ble møtt velkommen av en sel som nok håpet på en fiskebit.

La oss til å sove med håp om bedre vær og at vi fortsatt skulle nå Dublin hvor Morten skulle reise videre med fly til Norge og dessuten Pernille (Mortens søster) skulle komme med fly for å besøke meg. Været ga vel blaffen i det. Det fortsatte å blåse motvind og det endte med at Morten måtte ta buss til Dublin på lørdag kveld, sove over ei natt og ta fly på søndag. Han rakk ihverfall en god smak av Guinnessen før flyet gikk sammen med to norske par fra Tromøy som han traff (Morten bodde de tre første åra av livet sitt på Tromøy). På søndagen var det fullt i havna av båter som søkte ly, den siste båten som kom inn måtte legge seg bort i fiskehavna. Så det var vel tross alt en god avgjørelse å bli liggende i Ardglass selv om det for meg medførte to uker alene på et lite fiskested istedet for to uker i livlige Dublin.

Men Ardglass er jo også vakker på sitt vis og dessuten ble det busstur og to overnattinger i Dublin for meg også da Pernille landet der med fly fredag 25.07.03. Pernille fikk også se Ardglass, og jeg tror at minnene herfra er kjærere enn minnene fra Dublin. Derfor vil jeg fortelle om den dagen og kvelden Pernille var i Ardglass fordi når jeg er her alene leser jeg og sysler med småting i båten og det er ikke all verdens å skrive om.

Da Pernille og jeg våknet opp på mandag morgen var det regn og vind. Vi spiste god frokost, leste og drømte om Karibien (hvor også Pernille har planer om å komme), men så bestemte vi oss for å ta en tur ut i regnet for hun måtte jo se seg litt rundt. Jeg hadde fortalt henne at her er sel i havna og en flokk på 17 katter som får mat av en gammel mann. Vi gikk tur bort til fiskehavna. Der var det flere seler som svømte mellom fiskebåtene, fritidsfiskere som skulle hjem og lage ”fish and chips”, ei lita jente som bare likte ”chipsen” og båter hvor fangsten ble rensket ombord. Vi ble sittende i flere timer og kikke på livet og tok opp nesten en hel film hver med bilder. Noen av guttene som arbeidet på båtene var purunge, med sneipen i munnviken og med vante kjappe bevegelser. Etterhvert måtte vi ha et måltid fish and chips på den lokale familierestauranten her som har fått en pris for nettopp det måltidet. Så mette i magen var det klart for mer fotografering denne gangen av kattene.

Vel fornøyde med dagen skulle vi avslutte med en Guinness på puben. Der sitter det en fyr med et stort trestykke utskåret som et skjold hvor det står Ardglass Vikings på. Jeg har sett båten deres og spør om Viking skipet i marinaen tilhører dem, så sier en mann på klingende bergensk: ”Herregud, er dere nordmenn? Du trenger ikke å snakke engelsk til meg.” Så ser jeg bort på kompisen hans og jeg kjenner ham straks igjen og sier til ham at dere har jeg truffet før en gang på Måløy. Det var altså nordmennene Ole Hella og Arne Hole som er medlemmer i en norsk viking klubb som var på ferie for å besøke vikingene i Ardglass. Sist vi traff dem var for to år siden på Måløy der vi i dårlig vær fortøyde båten vår utpå deres. Senere kom de med et vikingskip som de la utenpå vår båt igjen og spurte om vi kunne se etter det mens de dro avgårde med vikinghjelmer for å drikke mjød. Vi sa vi kunne se etter, og det var bra fordi fortøyningen løsnet og vi måtte redde skipet. Som takk fikk vi ei flaske vin og jeg går ikke tomhendt fra dem denne gangen heller. For mannen i vertsfamilien de bor hos her i Ardglass (John Rogers), er profesjonell musiker og jeg sitter akkurat nå og hører på en fin CD av bandet (BRIER) som jeg har fått i presang. Etter møtet på puben har jeg hatt gleden av å ha Ole og Arne på to kaffebesøk i båten hvor de har fortalt om kryssing av Biscaya bukta med dårlig vær i Statsråd Lemkuhl, og om møte med Beatles på et utested i Liverpool mens de var i ferd med å bli berømte. Men den kvelden på puben var også sangeren John der, og helt uavhengig av ham en gjeng med skotter som også var på seiltur. Kapteinen på den båten var 82 år gammel. Vi sitter og drikker og mot stengetid synger John for oss og det er andektig stille. Så synger mannen på 82 år og flere av de andre mennene. Å, jeg skulle ønske jeg kunne synge akkurat der og da. Det var veldig rørende, kanskje mest av alt da den vakre herremannen på 82 år sang. John gikk og vi ble invitert på en drink hos skottene. De var gode i formen og 82 åringen trippet avgårde med små dansetrinn nedover gata. I båten fortsatte sangen, men det ble mer i form av ”Whats wrong with Glasgow, its turning around and around......” og så ble det en dans eller to på meget liten plass i båten med 82 åringen. Før jeg tok kvelden (Pernille gikk fem minutter før meg), så ba de meg instendig om jeg ikke kunne synge for dem. Følte jo at jeg var i ei knipe siden de hadde sunget hele kvelden for oss, så sang jeg da for dem så godt jeg kunne en liten godnatt sang; ”Når trollmor har lagt sine...” Det var de godt fornøyde med, så tok vi kveld. Morgenen etter når jeg sto opp hadde de reist fra havna. Og det hadde Pernille også, så var jeg alene igjen fram til Morten og faren kommer på lørdag.

Det var kjempekoselig å ha Pernille på besøk, da tar vi ting som de kommer og slapper av. Vi fikk smakt godt på Guinnessen i Dublin og Pernille fikk shoppet seg siste nytt innen Madonna-moten. Dessuten fikk vi det første kultursjokket på ungdomsherberget vi sov på, eller la oss håpe at det ikke hadde noe med kultur å gjøre men bare var et tilfeldig møte. Det skyldtes at det kom fire ungdommer inn på sovesalen med store kofferter som brukte veeeldig lang tid på å komme i orden. De var ikke fra Irland. De var de første som stod opp og omtrent de siste som forlot sovesalen. Glidelåsene i koffertene gikk opp og igjen, opp og igjen, opp og igjen. Alt var sirlig sortert i plastposer. Skittentøyet og organisering av hvordan det skulle håndteres var et hett samtaletema. Det var tre jenter og en gutt, gutten satt og ventet på jentene. I sin koffert hadde han en bunke med kritthvite nike-sokker og en bærepose med sjokolade. Han hadde alt han trengte i denne verden og foretrakk ikke ei mine pga. jentene. Vi andre sente lange blikk rundt i sovesalen, og Pernille og jeg fikk oss frokost noe tidligere enn planlagt. Når jeg sluttet å irritere meg var denne lille gjengen faktisk ganske eksotiske og underholdende.

Ellers har jeg blitt tatt godt vare på her i Ardglass. En kveld jeg skulle henge opp et barometer i båten og av den grunn laget noen bankelyder, kom det en mann springende bort og spurte om alt var i orden for han hadde fått det for seg at jeg hadde låst meg inne. Det er et lite sted, butikkdamen vinker til meg når hun kjører forbi meg. Jeg har også fått andre påfyll av hepatitt B vaksine her hos helsesøsteren. Sønnen hennes hadde studert i Kongsberg og hun syntes det var kjekt å treffe ei fra Norge. Det har også vært noen andre norske seilere innom her, traff en båt på tirsdag kveld med et norsk par i. Han het Helge, husker ikke hennes navn. Men de drev begge med fallskjermhopping og var visst flinke til det (sølv og bronse i NM). De er på ett års tur så vi treffer nok dem igjen. Vi hadde en hyggelig prat på brygga til hun lurte på hvorfor jeg ikke bare reiste videre alene. Så har jeg brukt noen dager på å overbevise meg selv om at jeg ikke er ei pyse, og at det er helt greit at jeg ligger her og venter på Morten og faren før vi reiser videre.

Nå gleder jeg meg til å treffe Morten igjen. Håper på bra vær så vi kan komme oss raskt sydover, klimaet her er ikke det store. Irskesjøen blir også fort uryddig.Har vært litt syk, hatt en liten runde med feber og vondt i halsen, men kommer meg nå.

Vil også benytte anledningen til å takke Eli og mannen for at de kjøpte bok til oss før vi reiste- det var veldig hyggelig, tusen takk!!

PS far! Arne Hole som jeg traff er tremenning til Jon Hole og har selv jobbet store deler av livet sitt i glass- og aluminiumsbransjen (pensjonert nå).

Lena , 01.08.03.