Hvorfor...?

Hvorfor fikk jeg ikke dø da jeg ble født, utånde straks jeg kom fram fra mors liv? Hvorfor tok de meg på fanget og la meg til brystet så jeg fikk mat? ... Eller jeg hadde ikke vært til, likesom et nedgravd foster, lik barn som aldri så dagens lys.
Jobs bok 3,11 - 3,16

(Andakt holdt i Tistedal, 28.4.98)

"Hvorfor gir han de lidende lys, hvorfor lar han de ulykkelige leve?" spør Job litt lengre ned i samme avsnitt. Jobs bok omhandler en mann som gikk fra å være rik og lykkelig til å bli plaget av alle slags ulykker og sykdom. Og det som vi har lest nå, er Jobs umiddelbare reaksjon til det som har skjedd ham: Det hadde vært bedre om jeg aldri hadde blitt født!

Noe av det som gjør Bibelen troverdig, er at den ikke forsøker å tilsløre noe. Selv om den forteller om Guds storhet og kjærlighet, så skjuler den heller ikke at det skjer mye i verden som vi ikke kan skjønne. Og i møte med det som skjer rundt oss i verden, så er det mest naturlige spørsmålet mange ganger "hvorfor". Hvorfor blir folk rammet av jordskjelv og sultekatastrofer? Hvorfor blir folk syke? Spesielt unge mennesker - "Han som hadde livet foran seg...?" Hvorfor svarer ikke Gud når vi ber om helbredelse for våre kjære?

Spørsmålene kan bli mange og vanskelige - og når det gjelder oss selv, blir det bare enda verre. Hvorfor må jeg gå igjennom dette? Hva er vitsen i å leve, hvis dette er alt som er?

Jeg vet ikke om dere noen gang har stilt det siste spørsmålet. For å gjøre dét må man ha kommet ganske langt nede. Men det påstås at de fleste tenåringene i vår tid er innom spørsmålet en eller annen gang. Og debatten om "aktiv dødshjelp" går jo ut på det samme. Hvis livet er så ille, hva er da vitsen i å leve? Eller som Job spør: "Hvorfor gir han de lidende lys, hvorfor lar han de ulykkelige leve?"

Vi kan jo ikke få svar til sånne spørsmål. Og nettopp derfor er det mange som ikke vil tro på en god Gud. Hvis Gud er allmektig og god, sier de, så kunne han utrydde all lidelsen som er i verden. Siden han ikke gjør det, så kan vi konkludere med at han enten ikke er allmektig - og derfor ikke kan - eller at han ikke er god - og derfor ikke vil. Gud er enten svak eller ond...

Men vi tror jo at Gud er både god og allmektig. Og da må vi bare innse at vår menneskelige logikk ikke strekker til. Her er ting som er for store for oss å skjønne. Og det er også konklusjonen i Jobs bok:

Jeg har talt om ting jeg ikke forstår, om det som er så underfullt at jeg ikke kan skjønne det.
Job 42,3b

Trøsten for Job blir ikke at han lærer å forstå Guds handlinger, men at han lærer å akseptere at Guds storhet. Gud er rett og slett så stor og opphøyet at vi ikke kan håpe om å forstå. Våre spørsmål er reelle nok for oss selv - men på den andre siden, hvem er vi som skal stille spørsmål til Gud? Om vi hadde fått svar, så hadde vi vel ikke forstått det allikevel.

Men det som Job demonstrerer, er at det går an å være trofast mot Gud, selv når alt i verden går imot oss. Han tror ikke på Gud bare for vinnings skyld, eller bare når alt går bra. Han nekter å følge sin kones råd når hun sier "Spott Gud og dø!". Han stiller Gud mange spørsmål - men tviler aldri på at Gud til syvende og sist må høre hans bønn, og gi ham oppreisning.

Vi synger i en sang "Det lønner seg å tro på Gud". Det er sant, på en måte. Vi tror at det er bedre å tro på Gud enn ikke å tro. Vi tror at mye blir annerledes når vi tror. Og mye blir bedre. Gjennom Jesus vil Gud gi oss fred i hjertet, håp for framtiden, kjærlighet til våre medmennesker. Men det han ikke lover oss, er at livet vårt vil bli "enklere" enn andre menneskers. I kroner og øre, er det ikke sikkert det lønner seg. Heller ikke i forhold til de vanlige problemer som alle mennesker må hanskes med. Også kristne må regne med å møte smerte og sykdom - det vet vi jo.

Og til tider kan vi lure på om det virkelig "lønner seg" i det hele tatt. Men det er da vi finner ut om vi virkelig tror eller ikke. Kan vi være trofast, som Job, også når alt går mot oss? Når vi ikke ser Gud, eller forstår hva han gjør? Da kan vi si at vi virkelig tror. Og da tror jeg vi også får oppleve Guds trofasthet.

Salme 73 tar opp det samme problemet som Jobs bok. Hvorfor er verden så urettferdig? Hvorfor lider de uskyldige, mens de skyldige går fri? Salmisten får heller ikke noe "logisk" svar på spørsmålene sine. Men da han går inn i templet, får han oppleve Guds nærhet:

Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd.
Salme 73,23

Det er nesten som når et lite barn kommer gråtende til sine foreldre. De kaster ikke bort tiden med å forklare hvorfor det gjør vondt - de tar barnet i hånden og holder rundt det. Nærvær er viktigere enn forklaringer. Og det er kanskje det beste vi kan si om "lidelsens problem". Vi forstår det ikke. Men vi kan allikevel få oppleve Guds nærhet når vi søker ham. Og om vi ikke får svar på spørsmålene våre, så får vi allikevel oppleve at han "har grepet vår hånd". Og når alt annet vakler, så kan vi holde oss fast i den hånden, i vissheten om at han aldri vil slippe oss - uansett hvordan det kan se ut eller føles. Som Job sa, midt i sin lidelse: "Jeg vet at min gjenløser lever." (Job 19,25)

Og om jeg ikke vet mer enn det, så kan det være nok til å gi meg trygghet. Nok til å forstå, som også Job gjorde til slutt, at det er verdt å leve, uansett.

[Tilbake til "de lange"]