Elsker du meg?

Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: "Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn de andre her?" Han svarte: "Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær." Jesus sier til ham: "Fø mine lam!"
Johannes 21,15-22

(Først holdt på Frelsesarmeen, Jørpeland 25.10.92, revidert og brukt flere steder siden)

Jeg synes tiden etter Påske har litt følelse av antiklimaks - vi har hatt den store høytiden. Nå er det tilbake til det vanlige fram til Pinsen... Denne følelsen har vært ekstra sterk i år, fordi jeg virkelig opplevde påske som en åndelig høytid - mens tiden etterpå har vært veldig preget av praktiske ting, rydding og organisering. På den ene siden forsøker vi å arbeide med “naturlig kirkevekst”. Vi forsøker å bygge opp åndelig drivkraft i vårt korps, gjennom bønn og forkynnelse. Og samtidig må vi hanskes med masse trivielle saker, som “hvor skal vi stable kjøkkenutstyret mens vi bygger om”.

Tiden etter Påske må ha vært en antiklimaks for disiplene også. Noen av dem hadde vært sammen med Jesus i tre år. De hadde vært med om undervisningen hans, de hadde sett store under, den indre kretsen hadde til og med sett Jesus åpenbart i herlighet som Guds Sønn. Og alt dette hadde nådd sin forferdelige klimaks med Jesu arrestasjon og henrettelse.

Så kom kvinnene med denne ideen om at Jesus var stått opp fra de døde! Kanskje det var håp allikevel! Men uansett om Jesus levde eller ikke, må disiplene har satt igjen med en følelse av "hva skjer nå?"

Hvis Jesus var død - hvordan kunne de gå tilbake til det gamle livet og begynne igjen som om ingenting var skjedd?
Og hvis Jesus virkelig hadde stått opp, hva skulle de gjøre mens de ventet på ham?

Jeg synes Peter og de andre disiplene gjorde en ganske forståelig ting: De dro tilbake til det stedet hvor Jesus først hadde kalt dem. Her ved Gennesaretsjøen ble Peter kalt til å være "menneskefisker". Her kunne han tenke igjennom alt som hadde skjedd, og kanskje finne en vei fremover.

Og så kommer vi tilbake til det vi leste: Jesus kommer og kaller Peter på ny, og spør: "Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?"

ELSKER DU MEG?

Jeg vet ikke om vi alltid gir inntrykk av det, for vi er opptatt av så mange andre ting, og det er viktige ting det og. Men dette er det sentrale i hele evangeliet. Spørsmålet er ikke "hva gjør du for meg?” eller til og med "tror du på meg?" - disse er viktige spørsmål, men som Jakob skriver, selv djevelen tror på sin måte. Spørsmålet er: "elsker du meg?"

Det som er så fint med Peter et at han framstilles som så veldig menneskelig. Han et så svak som det går an å bli, til tross for sine store ord. Før korsfestelsen sa Peter at han ville gi livet sitt for Jesus. Nei, svarte Jesus, du vil fornekte meg... Og når det hele var over, og Peter hadde innsett sin egen svakhet, og sikkert angret bittert på det han hadde gjort, så kom Jesus til ham igjen, ikke for å si "hva var det jeg sa". Men for å spørre om Peter elsket ham. Med andre ord - det er ikke handlinger som er det viktigste. Alle kan gjøre feil, alle kan svikte - og Jesus ville gjerne tilgi ham for det. Men det var en forutsetning. Og det var at handlingen kom fra svakhet, og ikke fra hat. At Peter allikevel elsket Jesus.

Jeg tror vi kjenner oss igjen. De fleste av oss har også brukt store ord noen ganger om vårt forhold til Jesus. Vi som er soldater har en eller annen gang til og med skrevet under på et løfte om hvordan vi skal tjene ham - et løfte som kanskje ikke er så veldig annerledes enn Peters. Men store løfter har så lett for å bli glemt når den første entusiasmen har gått over, og vi befinner oss så altfor lett i den samme situasjonen som Peter. Vi har kanskje ikke fornektet Jesus med rene ord - men vi har mistet den første gløden, eller prioritert annerledes eller på en eller annen måte sviktet vårt kall. Men det er ikke de store ordene Jesus vil ha.

Det Jesus vil høre, er om vi elsker ham. Svakhet kan alltid tilgis bare kjærligheten er der. Og hvis vi virkelig elsker noen, så lever kjærligheten videre, selv når vi har sviktet den vi elsker.

Så spør Jesus: "Elsker du meg?" Jeg tror ikke Peter var så glad for spørsmålet. Han ville kanskje har foretrukket å bli skjelt ut for sitt svik. Av og til er sinne lettere å ta imot enn tilgivelse. Men Jesus er mindre interessert i det overfladiske. Han er interessert i det som ligger under, våre motiver, våre innerste følelser. Og han spør igjen - "Elsker du meg?" Innerst inne, når du har lagt til side din stolthet og din svakhet og alle dine store ord? Og Peter roper ut: “Ja, Herre - du vet alle ting - du vet at jeg elsker deg."

FØ MINE LAM

Og så får Peter sitt oppdrag - "fø mine lam". Peter får i oppgave å ha omsorg for Jesu disipler - både de opprinnelige og de som skulle komme.

Kristendom er et fellesskap, et fellesskap bundet sammen av den Hellige Ånd - og det er vanskelig, unntatt under veldig spesielle forhold, å tenke seg en kristen som ikke tar del i et aktivt samfunn med andre kristne. Det er forventet av oss, som Peter, at vi har omsorg for hverandre, at vi involverer oss med hverandre, at vi deler disippelskapets byrder med hverandre. Det er ikke nødvendigvis lett. Vi må ikke late som om vårt forhold til hverandre automatisk blir uten vanskeligheter fordi vi er kristne. Vi har dette felles, at vi strever etter å være lik Kristus - men vi er allikevel forskjellige. Det er ikke engang sikkert at vi hadde likt hverandre noe særlig hvis vi møttes i en annen sammenheng. Det er i grunnen bare fordi vi er en del av et kristent fellesskap at vi kommer sammen - og vi lærer å komme overens. og å samarbeide, og endelig å elske hverandre - bare ved den Hellige Ånds hjelp. Men med alle våre vanskeligheter, er vi et fellesskap. Og det er vårt ansvar alle sammen at fellesskapet fungerer. Jesus gir oss klar beskjed om vårt oppgave:

"Elsker du meg? - Fø mine lam."

HVA SKAL SKJE MED HAM?

Men så viser Peter at han ennå ikke har “vokst opp" åndelig sett. Her har han nettopp hatt denne ytterst personlige samtale med Jesus, om hans eget forhold til ham, og tjeneste for ham, og med en gang begynner han å spørre etter en av de andre. "Hva skal så skje med ham?" Jesu svar er ganske krass -"Hva angår det deg?" Hold deg til dine egne saker!

Her har vi et av de Bibelstedene som ser ut til å motsi seg selv - Først skal Peter vise interesse for de andre og så skal han ikke det! Men omsorg er en ting - nysgjerrighet er noe annet. Peters sak er å passe sitt eget forhold til Jesus, og tjene de andre. Men forholdet mellom de andre og Jesus er noe som bare de kan finne ut av. Det er ikke Peters sak å blande seg opp idet.

Kristus kaller oss alle sammen. Og mitt ansvar er å se til at jeg svare på det kallet. Hvordan du eller noen andre svarer er en sak mellom deg og Jesus. Jeg hadde en student kamerat som var kristen. Han hadde kommet til et vendepunkt i livet sitt, og stod overfor et viktig valg. Det var en situasjon som jeg kjente igjen, i hvert fall delvis, fra min egen erfaring, og jeg forsøkte å hjelpe og støtte ham så godt jeg kunne. Men til syvende og sist ble hans valg annerledes enn mitt, og det valget førte ham etterhvert bort fra kirken. Til slutt mistet jeg kontakt med ham. Jeg kan ikke beskrive hvor vondt jeg hadde det akkurat da. Jeg ville så gjerne at han skulle velge den samme veien som meg - og etterpå ser jeg at jeg ville ta valget for ham. Men det kan vi ikke. Han måtte bestemme selv, og om jeg synes den bestemmelsen var aldri så gal, så kunne jeg ikke gjøre noe med det. Valget var hans, og han må leve med det.

Vi kristne er enormt opptatt av andre mennesker. Vi er opptatt av hvordan de reagerer, hvordan de blir behandlet, hvilken verdi man setter på deres tjeneste. Hvorfor får han ros og ikke meg? Hvorfor får hun spesialbehandling? Hvorfor er det ingen som setter pris på det jeg gjør? Noen ganger er det vanskelig for oss å forstå de forskjellige omstendighetene som virker inn på andres liv, og som kanskje påvirker deres tjeneste. Og noen ganger er det altfor lett å bruke en sånn sammenligning for å unnskylde oss selv. "Han har mye større muligheter enn meg - hvorfor kan ikke han ta jobben? Hvorfor skal jeg gjøre mer enn den eller den? Hun gjør jo ingenting." Og så glemmer vi at vi må svare for oss selv ikke for de andre.

Faktum er at Jesus kaller oss alle til å "fø mine lam" - å gjøre det som ligger i vår makt til å bygge opp Kristi menighet på jord. Det er ikke for oss å hele tiden sammenligne oss selv med måten andre svarer på kallet. De må ta sine egne valg, og må svare for seg selv. Og det må jeg og. Det er et paradoks, kanskje, men faktum er at fellesskapet fungerer best når vi alle sammen er mest opptatt av å passe våre egne saker!

Men nå, sier du, motsier du deg selv. Jeg begynte med å si at det ikke var handlinger som var det viktigste, men kjærligheten til Jesus. Og nå snakker jeg om handlinger igjen. Men nei, egentlig ikke. For dette handler ikke så mye om det vi gjør, som det vi er. Den ene blir jo en konsekvens av den andre. Og til syvende og sist er det bare én ting som gjelder: mitt forhold til Gud. Ikke om jeg har alle de rette svarene i en katekisme. Ikke om jeg gjør alle de rette tingene. Men bare dette: Om jeg elsker Jesus. Og Jesus spør deg i dag:

"Elsker du meg? Fø mine lam."

[Tilbake til "de lange"]