Kapittel 3 Konstruksjon og bygging av en irsk bodhran

Innhold Introduksjon 1. Bodhran 2. Irsk musikk 3. Konstruksjon 4. spilleteknikk Litteratur

Så er vi omsider kommet til denne oppgavens egentlige viktigste mål, å konstruere og bygge en så god bodhran som mulig. vi skal gjennomgå hele prosessen fra de første forberedelser til den endelige trommen. Det finnes ingen fast standard hvordan en bodhran skal bygges, slik det f.eks.gjelder for bygging av fiolin. Skal man bygge en fiolin ligger det århudrer av erfaring bak instrumentet. Her gjelder helt fastsatte former og normer som omtrent har stått urørt siden 1700-tallet da de gamle italienske mestrene, Amati, Stradivarius, bygget sine berømte fioliner.

Mest utbredt er 18 tommeren, som foretrekkes av de fleste. Man ønsker det lille ekstra "trøkket" 18-tommeren gir. Så får man heller finne seg i å måtte bære lit mer. Det har nærmest utviklet seg en slags uskreven "Guinness-standard" for bodhranens form. Den skal være 18 tommer i diameter, altså omtrent 45-46 cm (45,72 cm for å være helt nøyaktig). Rammen er et mellom 5 og 6 tommer dyp, altså ca. 12 - 15 cm.

Bodhranen skal i følge enkelte "purister" ikke være altfor forseggjordt. Man vil gjerne opprettholde det "folkelige". Man ønsker f.eks. ikke en bodhran så finpusset og glanspolert som en fiolin. Dette gjelder i enda sterkere grad en type "shamantrommer", der nettopp poenget er at det ikke er for "finpolert". Man ønsker å poengtere at ingenting ute i naturen er 100 % formmessig perfekt. En shamantromme er bygget av materialer man finner ute i naturen, og de skal ikke "tvinges" inn i våre "høykulturelle" bynormer. De skal beholde sitt "naturlige" preg. Det er f.eks. uvanlig å se en 100% helt rund shamantromme. Som regel er de litt ovale, og de kan godt inneholde små ujevnheter. Et naturskinn er uansett så unøyaktig i seg selv, at det ville være utilstrekkelig å tilstrebe en 100% rund form.

I denne oppgaven skal vi gå gjennom byggingen av en 16-tommer bodhran. Det spesielle med denne bodhranen er dekorasjonen, en utskjæring i vikingstil langs kanten på rammen.

Det at rammen er såpass "grunn" gjør at sargen ikke former lyden på samme måte som en dypere tromme. Litt enkelt sagt kan man si at jo dypere ramma er, desto mer påvirker den lyden. På enkelte folketrommer er det nesten ingen ramme i det hele tatt - f.eks en Grønlandsk eskimotromme. (Dette har selvsagt også med tradisjoner og naturgitte forutsetninger å gjøre. Grønland bugner jo ikke akkurat i store trær som trengs i trommebygging).

Ramma kan lages i forskjellige materialer: bøyd heltre, kryssfiner, plast, glassfiber.....(det har f.eks. laget vellykkede trommer av store plastrør (kloakkrør) som kan skjæres over og være matereiale for mange trommer). Det er likevel tremateriale som er tradisjonelt blitt brukt. Det enkleste er nok å benytte relativ tynn trelags kryssfiner. Denne kan lett bøyes til de dimensjoner en bodhran skal ha. Tradisjonelt har bodhranen blitt bygget av nyhugget tre, som da kan bøyes til en sarg. Fordelen er at man kan lage tromma av kompakt tre.

De mest foretrukne tresorter for bodhran har tradisjonelt vært lokale harde tresorter - f.eks. ask. Denne tresorten er ofte valgt fordi den er enkel å bøye, solid, og holder formen bra. Treet har lange fiber, relativt brede åringer slikat årringmønsteret kan bli ganske dekorativt. Den tromma som bygges i forbindelse med denne oppgaven, bygges i bjerk. Denne tresorten har mange ønskede egenskaper - relativt lett å bøye, og er solid nok. Den egner seg også meget bra for dekorering. Den store fordelen ved bjerk ere at det er et billig materiale. Ulempene ved bjerk ere at man må være forsiktig når treet bøyes. Bjerk spjærer av og til lett langs årringene. Ellerse må det innrømmes at treets akustiske egenskaper ikke er det aller beste, men likevel en god løsning ved bygging av bodhran.

"hva slags lyd ønsker man, og i hvilke sammenhenger skal trommen brukes?".

Ønsker man f.eks. en langtrukket romklang, eller en kort perkussiv lyd?. Og hvilke andre instrumenter skal tromma klinge sammen med? - Hvor tung kan tromma bli, før den begynner å bli ubehagelig upraktisk å "drasse" med seg. Hvem ønsker å bære med seg et 20-kilos trommemonster på festival? Det er slik det er i den virkelige verden - det er ikke bare de rent lydmessige forhold som spiller inn, man må også vurdere hva som er praktisk. I den bodhran som beskrives i denne oppgaven har jeg valgt en trelags laminert ramme i bjerk.

Vi trenger en form som rammen kan bygges i. Det finnes to metoder - enten legges rammematerialet utenpå en form, eller de legges inni formen. Begge metoder har sine fordeler og ulemper. Fordelen med en utvendig form er at finerene blir lagt inni formen. Formen

Til den tromma vi skal bygge til denne oppgaven trenger vi materialer til ramma. Jeg har her valgt å laminere tre lag bjerkefiner. Bjerk er et tradisjonelt materiale til trommebygging. Det er ikke spesiellt dyrt, det er ganske lett og bøye, og man får kjøpt finerer i passende størrelser. Treet er relativt hardt, dog en del mykere en en del andre lauvtrær. En ulempe ved bjerk er at finerene lett kan spjære under monteringen.

Når man har valgt størrelsen på tromma (18 tommer = ca 46 cm), er det enkelt å finne ut hvor lange finerene må være. Man ganger ønsket diameter med 3,14. I vårt tilfelle vil lengden bli ca. 144,5 cm.

Vi trenger tre stk. ferdige bjerkefiner - 2,7 mm tykk, lengde snaue 145 cm - høyde ca. 12 - 15 cm.

Finerene må varmes opp for å gjøre det lettere å bøye. En enkel metode er å legge dem i et badekar og deretter dusje dem med kokende vann. Finerene skal være brennende hete.

De kan da bøyes til en passende stor sirkel - NB. mindre enn den ønskede dimensjon, da de naturlig vil ha en tendens årette seg ut . Stram et strammebånd rundt for å holde dem på plass.

Finerene må deretter settes til tørk. Dette kan ta en lang tid. Treet skal stabilisere seg på nytt. Dessuten krymper treet når det tørker, så det er viktig at det er ferdigkrympet når det limes sammen.

En annen metode er å bygge et spesielt dampkammer. Når treet er dampet kan det lett bøyes til de ønskede dimensjoner

Strammebåndene løsnes. Finerene som har ligget bøyd vil nå holde fasongen, dvs. de vil sannsynligvis rette seg noe ut. (Det er derfor man "overbøyer"). Velg det laget som har penest overflate til yttersiden. Så gjelder det å måle opp nøyaktig riktig lengde. I en slik rammetromme vil det alltid bli en skjøt. Denne skjøten er vanskelig å få pen. Det gjelder å unngå en glippe. Ideelt skulle endestykkene ligge helt inntil hverandre, så det bare sees en tynn tynn strek. En variant er å legge lagene så de overlapper. Da vil det uungåelig bli et lag som kommer til å stikke ut. Et finerlag legges i formen. Her gjelder det å gjøre jobben ordentlig. Fineren må ligge så nøyaktig i formen som mulig. Lim strykes ut på fineren. Et nytt finerlag legges inn i formen

Ideelt skulle lagene allerede være tilpasset hverandre, så det kun trengs en viss stramming. I praksis stmmer det sjelden. Lagene har en uheldig tendens til å følge sine egne "tendenser". Det finnes alltid en del spenninger i treverket. Man bør starte strammingen et sted på midten, og "bevege" seg utover mot kanten. Lagene klemmes sammen med limklemmer, strammeskruer, og klyper. Vanlige vaskeklyper av tre er faktisk utmerkede redskaper. I seg selv strammer de ikke særlig, men ved å sette på en ekstra strikk blir de relativt kraftige.

Det aller beste hadde vært å ha en form der finerene presses sammen ved en eller annen smart innretning - f.eks. en maskin som kan klemme lagene sammen. Slike innretninger brukes i møbelindustrien.

De to første lagene strammes og skjøtene tilpasses. Skjøten på det midterste laget trenger naturligvis ikke være like nøyaktig som ytter- og innerlaget, men en stygg skjøte med sprekk vil skape et svakere punkt på ramma. Det tredje (indre) laget limes på.

Vi har nå en grovferdig ramme. Den er sannsynligvis ikke særlig fin. Antakeligvis vil man oppdage sprekker mellom lagene enkelte steder. Dette vil man kanskje oppdage etter en stund. sidene lagene har vært fuktet, er det muligheter at de fremdeles kan krympe når de tørker. Det eneste man kan gjøre er å etterfylle med ekstra lim som kan fylle sprekkene.

Nå må kantene tilpasses. Sargens overflate må være 100% rett og flat. Dette kan man undersøke ved å legge ramma på en flate man vet er helt flat, f.eks en borplate. NB! De fleste bordplater er slett ikke helt flate, så man kan lett bli lurt. Noen foretrekker en stor marmorplate. Når ramma ligger på flaten kan man legge en blyant ned på flaten og tegne en tynn strek langs kanten på ramma. da blir det lettere å se hvor man må høvle.

Denne prosessen er meget viktig. Man velger så hvilken side av ramma som skal vende opp.

Her kommer vi inn på et meget viktig moment i byggeprosessen. Måten kanten er formet har mye å si for lyden. Generelt kan man si at en skarp vinkel vil gi en skarpere klang enn en rund vinkel. det hele dreier seg om hvilke frekvenser som forsterkes når skinnet vibrerer, og hvilke vibrasjoner som overføres til sargen

Hvilken type kantform man velger vil være avhengig av den type lyd man ønsker. Dersom man ønsker en dyp "varm" klang velger man en helt avrundet kant. Dersom man ønsker en skarpere lyd med flere høye frekvenser lager man en skarp vinkel. På en banjo er det som regel en tennelig skarp vinkel. En banjo skal jo nettopp låte temmelig skarpt og gjennomtrengende.

Det er selvsagt grenser for hvor skarp vinkel man kan ha. En skarp vinkel vil slite ekstra på skinnet. Dette gjelder i stor grad på bodhran der kanten er meget utsatt for slitasje. På en skarptromme ligger som regel kanten "beskyttet" bak strammeringen.

Rammen pusses og dekoreres. Dette omtales i et eget kapittel. Her vil også utskjæringen av vikingmønsteret presenteres.

Når ramma er ferdig vil man gjerne lage en ekstra fin finish til slutt. Tromma beises i en passende farge, og lakkeres eller evnt. oljes. Skjellakk gir en ganske vakker overflate.

Trommen lakkeres med skjellakk. Det trengs mange lag for å danne en fin finish. Mellom hvert lag pusses og slipes ramma. Glatte kanter sikles. En metode er å sikle med et barberblad.

bearbeidingen av skinnet er det andre viktige elementet på en bodhran. Siden ramma er såpass lav vil skinnets kvalitet være enda viktigere. Tradisjonelt er geiteskinn mest brukt. Geiteskinn har unike egenskaper som viser seg fordelaktig på en bodhran. Kalveskinn er mye brukt på trommer med naturskinn. På shamantrommer velges som regel skinn fra "de lokale" villdyr - reinsdyr, hjort osv. I Irland brukes dessuten i enkelte distrikter skinn fra greyhound.

Skinnet kan selvsagt kjøpes ferdig preparert, og sannsynligvis kan man velge suverene kvaliteter. Men det er jo mye mer spennende å preparere skinnene selv. Man kan kjøpe råskinn hos en velvillig slakter, eller også tørket råskinn hos en forhandler av huder og skinn. Skinnet skal nemlig ikke være garvet. Når skinnet garves mister det sin elatisitet og stivhet, og også den enestående hygroskopiske egenskaper.

Det har faktisk ikke vært så helt enkelt å finne litteratur som omhandler preparering av skinn til trommebygging. Det hele er omgitt av "mystikk" og "hemmeligheter". Skinnet behandles med ingredienser som er sterkt bevoktede hemmeligheter for enhver bodhran-maker.

Likevel er det disse hemmeligheter som er med på å gi skinnet de riktige egenskaper for en tromme.

Den første prosessen er å fjerne håret. Dette kan skje ved forskjellige metoder. De aller første jegere har sikkert lagt merke til hvordan et skinn oppfører seg når det tørker. Skinnet utvider seg og blir stivt. Når det får ligge i vann blir det bløtt og mykt som en vaskeklut. Det er nærmest som om det er i ferd med å gå i oppløsning. Etter en tid, kanskje flere uker, begynner håret å falle av. Hårene kan da lett skrapes vekk med en uskarp kniv. Hvis skinnet får ligge for lenge i vannet begynner også selve skinnet å gå i oppløsning. Det skjer en forråtnelsesprosess. På et eller annet tidspunkt har man oppdaget at denne prosessen gikk fortere når skinnet fikk ligge i småpytter og myrvann. Man begynte etterhvert å legge skinnene i bad med forskjellige ingredienser. Her har vi forløperne for garverier. I våre dager har man funnet frem til metoder som kan garve et skinn på noen få timer. Imidlertid betyr dette nesten alltid dårligere kvalitet.

Nesten alle metodene inkluderer at skinnet skal ligge en tid i vann. Men også andre metoder er beskrevet. I Kerry beskrives en metode for å avhåre et skinn. Lesket kalk rubbes ned under hårene. Skinnet blir så rullet sammen, og graves ned i ni dager. Når det tas opp kan hårene lett dras av med fingrene. I tillegg beskrives hvordan skinnes innsettes med harpiks i varmen foran en ovn. Dette skal gi en enda bere trommelyd. Når skinnet er avhåret kan det formes så det passer til den ferdige ramma.

Påsettingen av skinnet er en av de aller viktigste prosessene for å få et bra resultat. Skinnet legges over ramma.. Poenget er at skinnet vil stramme seg selv når det tørker. Når skinnet skal påsettes skal det være fuktig og bløtt, omtrent som en oppvridd vaskeklut.

Hvor hardt skinnet skal være er faktisk avhengig av de klimatiske forhold på det stedet der tromma skal brukes. Alle som har kjøpt en såkalt ekte bodhran i Irland vil legge merke til hvor hardt skinnet blir en kald norsk vinterdag. Norge er faktisk et sted med virkelig vanskelige klimatiske forhold for musikkinstrumenter. Dette må bodhranmakeren ta hensyn til når skinnet påsettes. På den andre siden er det nesten umulig å forutsi hvordan et skinn vil bli på den ferdige tromma. Kunsten er å vite - ikke hvor hardt skinnet må være, men derimot hvor løst det skal være når det settes på ramma. Faktisk skal det synke en eller to cm ned. Det er utrolig hvor mye et vått skinn trekker seg sammen når det tørker. Det gjelder å treffe det riktige punkt. Om skinnet er altfor løst når det settes på vil det ikke bli stramt nok når det tørker. Om det er for hardt når det settes på, vil fibre i skinnet ryke når det tørker.

En stift stiftes på ramma.. Hvor langt ned pår amma den skal stå er avhengig av hvor stort skinn man har, men det er en fordel om den kommer et stykke ned på ramma. Det vil gi bedre feste. Også skinnet i seg selv virker som et slags lim. Det er ikke så langt unna klassisk hudlim.

Deretter stiftes en stift på motsatt side. Man kan bruke et målebånd og måle diameteren. Jeg har dessuten altid en kalkulator for hånden. Deretter festes stifter halveis mellom de to, og deretter halveis mellom disse igjen. Slik fortsetter prosessen til man har 64 stifter jevnt plassert langs ramma.

Man får ikke noe strammere skinn selv om det strammes skikkelig opp ved påsetting av stifter. Det er et punkt der skinnet ikke blir strammere, men derimot ryker. Jeg har gjort eksperimenter med å sette på skinn med forskjellige stramming. Man når til slutt et punkt der skinnet ikke blir strammere - der de indre fibre i skinnet ryker. Dette sees ved at skinnet får hvite papirliknende områder. skinnet mister også sin elastisitet, og dermed sin klang.

Etter noen dager har skinnet tørket såpass at trommen kan testes. Men først etter flere uker vet man om trommen blir vellykket. Skinnet fortsetter å "utvikle" seg lenge etter at tromma er ferdig. Enkelte mener at en tromme bør spilles mye for å utvikle en god lyd, lik man snakker om at en fiolin må innspilles.

En av de vesentligste poenger ved alle trommer som benytter naturskinn, er dette skinnes unike egenskaper. Det trekker seg sammen når det tørker, og utvider seg i fuktig vær. Det er dette som er grunnen til at man i det hele tatt kan bygge slike trommer. Skinnet strammer seg selv når det tørker, og blir hardt. Naturskinnets egenskapen har ingen ennå klart å etterligne kunstig. Trommeprodusenten REMO har gjort noen forsøk på å lage et kunstskinn med geiteskinnets egenskaper. Resultatet er til en viss grad vellykket, men det kan overhdet ikke måles opp mot et godt geiteskinn. Enkelte produsenter har begynt å produsere bodhraner med et slags papiraktig plastskinn. Den viktigste fordelen er at skinnet holder stemmingen uansett vær og luftfuktighet.

Det er selvsagt ulemper ved naturskinn. Den bodhranen man kjøpte i Irland om sommeren, blir helt anderledes en tørr norsk vinterdag. Den tromma som hadde den store dype basslyden på en av Dublins puper låter omtrent som om når man banker på en bordplate. Det irske kliamet er meget fuktigere enn det norske. Faktisk er Norge litt av et "problemland" når det gjelder import av musikkinstrumenter fra sydligere breddegrader i Europa. Mange oplever at instrumentene sprekker når de møter det harde norske klimaet.

Men bodhranen er ikke ubrukelig, selv om skinnet er altfor hardt. Man kan nemlig utnytte naturskinnets hygroskopiske egenskaper til sin fordel. Bodhranen kan nemlig stemmes. Trommelyden stemmes ned ved å tilføre fuktighet. Dette gjøres som oftest ved å gni litt vann utover skinnet. Dette er meget vanlig å se ved besøk på en irsk musikksession. Vanligvis har trommeslageren med seg en liten spruteflaske - en slik man bruker til å dusje planter med. Det er meget viktig å ikke ta for mye på på en gang. Skinnet bruker litt tid på å stabilisere seg. Om man ikke har tålmodighet, kan man lett komme til å ta altfor mye vann på skinnet, og da ender man med et skinn som låter som en våt sekk. Etter en tids spilling tørker skinnet igjen, og man må kanskje gjenta prosessen. Det er verdt å merke seg at hver gang man har vann på skinnet løses litt av skinnets fett seg opp. Etter en tid blir skinnet enda strammere enn det noensinne var, og man må "etterfylle" med fett. noen bruker her glyserin.

Det er nok en del som synes det blir litt komplisert med en bodhran som alltid må etterstemmes på denne måten. Man skulle gjerne ha et lettere system med en strammemekanisme som på andre trommer. Fra tamburinen har man hentet en type strammemekanisme med strammering utenpå ramma. Dette fungerer utmerket, men har den ulempe at mekanismen vil føles ubehagelig mot låret når man sitter

Det har i de siste 20 - 30 år blitt vanlig med et stemmesystem der strammeringen istedenfor legges inni ramma. En indre strammering presses oppover mot skinnet.

En del bodhranspillere ser med litt forakt på slike tuningsystemer. En av de beste bodhranspiller i Norge, Peter Lynch, vil ikke engang kalle en slik tromme for en bodhran. En ekte bodhran skal i følge være helt uten slike moderne nyvinninger. Kanskje vil slike stemmesystemer går litt utover lydkvaliteten. De ekstra mekaniske delene hindrer overføringen av skinnets vibrasjoner til ramma.

Det har i de seneste årene blitt utviklet et stemmesystem der de mekaniske delene legges inni selve ramma. Dette har flere fordeler. For det første mener mange at skinnets vibrasjoner overføres bedre til ramma, ved en bedre kontakt mellom skinn og ramme. Men også estetiske hensyn må tas med. Man ønsker et så usynlig stemmesystem som mulig. Det eneste som røper at det finnes et stemmesystem eer små hull på undersiden av ramma.

Amerikaneren Alfred Halpin har utviklet et slikt stemmesystem.

Det spesielle med trommestikka for bodhranspill er at begge ender av stikka benyttes. Riktignok finnes det spillestiler der bare den ene av endene benyttes, men flere og flere går over til den dobbelsidige trommestikka.

Det er flere måter å lage en trommestikke. En tradisjonell måte å lage dem på er å spikke seg en trommestikke av en gren eller egnet trestykke. På denne måten kan man lage en stikke som er helt unik og som passer spesielt til ens fingre.

En annen tradisjonell måte er å ta en rund pinne, og lime på kuler i hver ende. Dette er en svært enkel metode, men fungerer utmerkett.

Det vanligste er imidlertid å dreie en stikke. Valg av tresort har avgjørende betydning. Man ønsker en hard tresort som dessuten kan poleres etter ønske. Den bør også ha en viss vekt. Ask og lønn har vært brukt. Epletre og pæretre har også blitt brukt på grunn av sin hardhet.. De fineste stikkene lages kanskje av palisander og ibenholt.

Den perfekte trommestikke er en myte. Hver eneste bodhranspiller har sine personlige preferanser. En del bodhranspillere ønsker seg en tung trommestikke for å få mer vekt på slagene. Dette kan imidleritid påvirke spillestilen og gjøre det tyngre å spille raske løp. Det finnes enkelte spillere som foretrekker en lett trommestikke, men med en påskrudd skrue i hver ende. Dette har nok noe med vektfordelingen på stikka å gjøre. Lengden av stikka er også et diskusjonstema. Lengden varierer fra 15 cm til 30cm. Vanligvis er stikka rundt 20 cm. Et vanlig mål er å måle avstanden fra tuppen av lillefingeren til tuppen av tommelen når man spriker med fingrene.

Et annet poeng ved trommestikka er at den skal føles god å holde og ikke skli i hånden. En del begynnere finner ut at det er vanskelig å holde på stkke. Den har en tendens til å skli, slik at man mister balansen. Dette problem har blitt forsøkt løst ved forskjellige metoder. en metode er å drille et lite hull på midten av stikka. Gjennom dette hull føres en liten lærsnor. Lærsnora hindrer hånden å skli.

En annen metode er å gjøre den midtre delen av stikka ruglete, eller evt. dreie små utstikkere.

På den første stikka ses et nyutviklet system der midten av stikka gjør en liten bue. Dette skal visstnok gjøre den lettere å holde. Selv liker jeg mere den løsningen som vises på stikke nr tre. Min favorittstikke er den siste som er i ibenholt. Den er tung og glattpolert i endene, og de små dreide "utstikkerne" hindrer stikka og gli. Det må likevel nevnes at andre som har prøvd akkurat denne stikka synes den er altfor tung og klumpete. Dette viser hvor individuell trommestikka kan være. Det beste er nok å ha et lite utvalg av stikker, f.eks. en tung stikke for kraftig spill, og en lettere for raske løp.